Tre jubilerande komponistar - 200 år
Ole Bull, Frédéric Chopin og Robert Schumann var alle fødd i 1810. Hardanger Musikkfest feirar dei tre jubilantane med kvar sin konsert, der me får smakebitar av musikken deira.
FRÈDÈRIC CHOPIN
"Kanoner skjult under et teppe av blomster"
Det er hans store samtidige, Robert Schumann, som omtaler Chopins masurkaer på denne måten, men ordene kan like gjerne gjelde hele Frederic Chopins geniale skaperverk.
Innenfor klaverlitteraturen var han den store banebryter. Gjennom ham fikk for første gang ord og begreper som preludium, etyde, masurka og polonaise ny mening og nytt innhold. Fra å være småstykker og fingerøvelser gjorde han dem til fullverdige kunstneriske ytringsformer. For dette falt sammen med at selve klaveret gjennomgikk en omfattende teknisk utvikling, noe som gjorde mulig en til da ukjent musikalsk blomster- og fargeprakt.
Frederic Chopin ble altså født i en liten landsby utenfor Warszawa i 1810, for øvrig samme år som Robert Schumann, ett år etter Felix Mendelssohn, ett år før Franz Liszt, mens Wagner og Verdi kom til verden tre år senere. Alle skulle de være med på å gi musikken en helt ny retning, som vi siden har kalt romantikken,
Frederic Chopins far var opprinnelig fransk og ble tidlig klar over sønnens evner. Han fikk derfor en førsteklasses klassisk og musikalsk utdannelse og ble tidlig kjent som vidunderbarn..
På den tiden var Polen under russisk styre, hersker var tsarens bror, storhertug Konstantin som var plaget av depresjoner og et ustyrlig temperament. Når det ble for ille, ble den sju år gamle Frederic hentet for å spille for ham. Som i bibelens fortelling, der David ved sitt spill lindret kong Sauls smerte.
Det forrige århundres store Chopin tolker, Alfred Cortot, kalte da også Frederic Chopin for "sorgens utvalgte sanger"
I 1830 dro Chopin til Wien, der fikk han høre om opprøret i Polen, og russernes nådeløse nedslakting året etter. Rervolusjonsetyden og 24 preludier vitner om den fortvilelse og forbannelse han følte.
Etter Wien ble det Paris, der han for alvor slo gjennom og levde litt av et kjendisliv både med fremtredende venner og elskerinner. Den mest kjente av de siste var dikteren George Sand, den store opprører og foregangskvinne som etter sigende var den første kvinne som gikk i bukser. De ble sammen i 1836 og hadde et stormfullt samvær i ti år. Vinteren 1838 tilbrakte de sammen på Mallorca, men det fuktige klimaet her knekket Chopins fra før dårlige helse. Det knekket likevel ikke hans skaperkraft, som han beholdt like til han som en ekte romantiker døde av tæring elleve år senere. Men hans musikk lever evig i sin livsbejaende melankoli. En annen musiker sa en gang:
"I aften er djevelen forvist til universets ytterste krok, for i aften spiller Chopin".
OLE BULL (1810 - 1880)
I hans fødeby Bergen står det en statue som viser Ole Bull i flott positur mens han spiller nøkken ut av fossen. For det er trolldomsmakt i en fiolin når den blir håndtert av en mester. Vi kjenner alle sagnet om Fanitullen, og mange mente i sin tid at den store fiolinist Nicolo Paganini sto i ledtog med djevelen.
Fiolintrollmannen Ole Bornemann Bull ble altså født i 1810 og kom fra en velstående familie, der faren eide og drev Svaneapoteket. Han viste tidlig sitt musikalske talent, og var kjent som vidunderbarn fra ti års alderen.
Men han manglet heller ikke viljekraft, og som 21 åring forlot han Bergen i frustrasjon og sinne over det han så som manglende anerkjennelse og forståelse i hjembyen.
Fra da av ble verden hans tumleplass. Republikaneren Ole Bull spilte for konger og keisere. En anerkjent virtuos var han, og en staselig mann å se til, med stor suksess i Europas salonger og konsertsaler. Han hadde fremtredende venner og beundrere, og konserterte sammen med Frantz Liszt og Henryk Wieniawski. Blant beundrerne var så forskjellige personer som Robert Schumann, Mark Twain, William Thackeray og Bernard Shaw. Frederic Chopins venninne George Sand hadde Ole Bull som modell i sin roman "Malgré tout" (Tross alt).
Han ble en internasjonal myteomspunnet eventyrskikkelse. Selv var han en mester i å holde dette ved like, for eksempel ved å klatre opp på toppen av Keopspyramiden og spille "På solen jeg ser".
Men hans virke var ikke bare på verdensscenen. I Bergen grunnla han det første norske teater, Den Nationale Scene i 1850. Han var i det hele tatt en enestående kulturell nasjonsbygger og banebryter som gjennom sine konserter og komposisjoner hentet fram den norske folkemusikken. Vi kan kanskje si at han - i overført betydning - hentet fram en annen trollmann fra fossen, nemlig Myllarguten. For mannen som spilte sammen med Frantz Liszt og Henryk Wieniawski, spilte også sammen med Myllarguten og Ola Måsafinn.
Han var avgjørende for at "kjøbmand" Grieg i Bergen sendte sin begavete sønn Edvard til Leipzig. "Han skal bli musiker", sa Bull. Dermed var saken avgjort.
Ole Bull var også de luftige prosjekters mann. I staten Pennsylvania kjøpte han store landområder som han drømte skulle ble et nytt hjem for de norske innvandrerne, Oleana skulle det hete.. Men prosjektet mislyktes og gikk dundrende konkurs.
Henrik Ibsen lar Peer Gynt ha en tilsvarende drøm, som han i en åpenbar referanse kaller Gyntiana. I det hele tatt er det mange likhetsrekk mellom Ole Bull og Peer Gynt. Ole Bulls hustru satt ensom og frøs i Valestrandsfossen, som en annen Solveig, mens han selv reiste rundt og erobret verden på mer enn en måte. Verken en fantast eller en trollmann er det letteste å leve sammen med.
ROBERT SCHUMANN
"Når en ung pike sitter alene i skumringen ved sitt piano og spiller "Traumerei" av Robert Schumann, da er hun enten meget lykkelig eller KOLOSSALT ulykkelig".
Ikke vet jeg hvor min venn hadde dette sitatet fra, men i
all sin humoristiske ironi er det ganske dekkende for alt det Schumann står for. Både hans liv og hans produksjon er preget av de store svingninger, hele tiden er det en berg- og dalbane, mellom triumf og tragedie. For ettertiden er han, ikke minst derfor, blitt stående som innbegrepet av den geniale romantiske kunstner, selve erkeromantikeren.
Han ble født og vokste opp i byen Zwickau i Sachsen, i en litterær familie, faren var både bokhandler og forlegger. Dette kom til å prege sønnen Robert, som helt fra barnsben av hadde en glødende interesse for diktning.
Men ikke bare det. Han begynte å spille piano allerede som seksåring, og etter hvert tok dette mer og mer av hans oppmerksomhet. Men da han som nittenåring dro til universitetet i Leipzig, var det for å studere jus. Hans mor anså musikk for en altfor usikker levevei. Dessuten hadde familien tre år før opplevd to gjennomgripende tragedier. Hans eldre søster som var plaget av depresjoner, druknet seg i elven. Faren døde bare få måneder etter av sorg. Det var derfor en dypt nedbrutt og innesluttet ung mann som kom til Leipzig.
Men her ventet en opptur. Han kom i kontakt med og ble elev av den kjente pianolærer Friedrich Wieck. Ikke minst gjorde Wiecks datter Clara et dypt inntrykk på ham. Hun var den gang bare ni år, men viden kjent som et klaverets vidunderbarn. Selv tok han etter hvert også sikte på en karriere som klavervirtuos, sterkt oppmuntret av sin lærer.
Så slo tragedien til igjen. Den ene hånden ble ødelagt av en feilbhandlet infeksjon. Drømmen om solistkarriere måtte skrinlgges. På den annen side ble dette en vinning for ettertiden, ettersom han nå måtte vie all sin tid og skaperkraft til å komponere. Man er senere kommet til at infeksjonen skyldtes en sykdom han siden døde av, nemlig syfilis..
Dramatikk var det også i forholdet til Clara. Han fridde til henne da hun var seksten, men faren nektet. Friedrich Wieck anså Robert for en altfor ustabil person. Det måtte en rettssak til, før de endelig kunne gifte seg i 1840. De fikk sju barn sammen, men hele tiden var Robert stekt preget av sjalusi. Ikke minst gjaldt dette forholdet til husvennen, den unge, begavete flottenfeier Johannes Brahms. Han ble for øvrig Claras stav og støtte, etterhvert som tungsinnet og sykdommen gradvis formørket Robert Schumanns liv.
Etter et selvmordsforsøk i 1854, ble han innlagt på asyl der han døde to år senere.
Til tross for alle tragedier og depresjoner var Robert Schumann i sitt skaperverk en banebryter både i det lille og det store format. Like fra Traumerei, til den nyskapende pianokvintetten og over til den store klaverkonserten i A moll - som for øvrig Edvard Grieg hentet inspirasjon fra.
Men skjønnheten hadde sin pris.
